Pølsemakeren Karl Rekedal
var pølsemaker i mer enn 50 år
Og det han ikke visste om pølser var ikke verdt å vite…

Langt til fjells på en liten gård bodde det en gang en liten gutt som het Karl. Det var lite mat på den tiden, så mor hans tenkte at hvis Karl kom til en pølsemaker så kunne han få spise så mye pølser han bare orka.

Og slik ble han pølsemaker
Den lokale slakteren trengte en visergutt, og dette ble Karl. Etter 3 år ville Karl videre, han ville så gjerne bli pølsemaker. Ferden gikk nordover til Tromsø og Kirkenes. Men drømmen om det søte østland ville ikke slippe, så under krigen skar Karl i veg sørover for å spørre etter jobb som slakter i Brumunddal. Så hadde det seg slik at Karl fant ei jente han ville gifte seg med, og hun hadde slektninger i Follebu i Gausdal.

Oppstart i Follebu
Lykkelige reiste det unge paret til Follebu, og enda lykkeligere ble Karl da han fikk overtatt en kjøttforretning av en gammel hestehandler. Som det var på den tiden, måtte man ut på bygda for finne de dyrene som han skulle slakte og leve av. Med seg fikk han den gamle krøtterhandleren Mathias Bjørlien. Slik ble okser kjøpt på slump. Noen ganger var vi heldige og noen ganger var vi uheldige med handelen. Folk i Gausdal var vennlig og gode å handle med, og Mathias var jo godt likt. I slakteriet ble det laget pølser, og det ble hakking av farse for bygdefolket.